Ett år er gått. Nøyaktig 03.00 for ett år siden postet jeg et innlegg her på bloggen om deg Far.
Tiden er gått så fort. Så nettopp hvilken dato det var, føler en skam for jeg ikke har fulgt bedre med. Alt som skjedde var så tungt for meg at jeg har prøvd å få det til å gå bort, men det er ikke annet å gjøre enn å innse. Det sier jeg til meg selv i allefall.
Har enda ikke vært på graven din. Jeg beklager det, men jeg vil jo ikke at du skal være død. Du var jo en av de viktigste personene i livet mitt. Du hadde bestandig vært der. Jeg vet jeg bør gå dit, tør bare ikke. Klarer ikke å måtte se navnet ditt på et gravkors.
Husker jeg ble vekket den natta, skjønner ikke at jeg fikk sove. Håpet vell egentlig at alt skulle gå bra, forsto egentlig at det var så lite håp som der kan bli. Hva klokka var og alt slik husker jeg ikke. Vet vell egentlig bare at jeg må ha vært hjemme igjen før kl 03.00. Vet det er en naturlig del av livet å miste, men det er så vondt.
Må si at jeg var ganske i sjokk når dette skjedde, skulle jo bare dra innom sykehuset på besøk, ikke et siste besøk, bare et vanlig besøk. Jeg var så forvirra når jeg kom til sykehuset. Tror jeg innerst inne visste at det gikk dårlig, dagen før jeg skulle ta bussen hjem var jeg så forferdelig bekymret, ville bare hjem. Samtidig så hadde jeg virkelig ingen anelse. Trodde det kom til å gå bra.
Om du kunne ha lest dette vil jeg bare legge til at jeg savner deg veldig og har tenker ofte på deg. Skulle ønske Sofie fikk litt mer tid med deg. Vi begge har det fint. Vil bare fortelle alt hva som har skjedd siden sist..
Savner deg forferdelig mye akkurat nå..
<3
Vil legge til det presten leste opp for meg i bisettelsen:
Far.
Jeg kunne godt ha skrevet flere tusen ord om Far, men skal prøve å få det så kort som mulig.
Min Far var der for meg hele livet. Var det noe han kunne hjelpe med var han der, var det noe jeg trengte var han der. Han var så gavmild at nå mot slutten etter jeg flyttet til Lakselv måtte jeg overtale han om at jeg hadde nok penger.
Husker alle de fantastiske turene jeg, han og mor har hatt med campingvogna. Vi har vært så mange plasser at det er umulig å minnes alle.
Hvis jeg ville bade hvor enn vi var, var det Far som var med meg når jeg ikke turte gå aleine.
Det var Far som lærte meg å sykle på to hjul. Det var Far som lagde klossestylter til meg fordi jeg ønsket meg det. Husker jeg kom løpende inn og var så stolt fordi jeg hadde klart å gått hundre skritt med de.
Husker også når han hadde barbert seg så brukte jeg få barberklem, syntes det luktet så rart.
Husker alle de tingene vi ærtet hverandre med. Det at han sa eurokondisjon i stedet for airkondision. Det samme med icecream, det ble til eyecream. Lo så jeg trodde jeg skulle falle om.
Hvis det var noen plasser jeg skulle, eller trengte å bli hentet stilte han opp.
Uansett, så var han der for meg.
Er utrolig takknemlig at jeg fikk muligheten til å fortelle han hvor mye jeg har satt pris på han før han sovnet inn.
Jeg kommer til å savne deg utrolig mye.
Hvil i fred kjære Far.


Er glad jeg skrev diktet til deg <3