Turkis monster

** skrev dette i den skoleopg i dag **

Språket er stadig i endring og det har det bestandig vært. Vi startet med et språk som utviklet seg til flere, men er vi nå på tur tilbake dit vi var? Tilbake til å snakke et felles språk.

Dette språket var indoeuropeisk og sakte men sikkert til nordisk før vi utviklet de nordiske språkene som egne greiner. Det vil si at vi allerede har mistet mange opprinnelige språk.

Det er ikke til å legge skjul på at vi tar til oss flere og flere ord fra engelsk. Vi forkorter ord og har fellesuttrykk med mennesker fra verden over, for eks lol. Vi har engelske ord vi har brukt lenge også, som jeans, caps og bag. Vi har norske ord for det meste, men mange foretrekker å bruke de engelske versjonene. Grunnen til denne endringen i språket er jo utelukkende globalisering. Vi leser engelsk på nett, i spill, på TV, bøker og så å si overalt rundt oss.

Nå er det snakk om at vi kommer til å miste det norske språket og ende opp med å snakke  kun engelsk. Noen mener at det norske språk vil forsvinne innen 50 år, noen 100 år. Det må vi nesten vente og se for å finne ut.  Tanken på at vi mister språket vårt kan være skummelt, det er jo en sentral del av kulturen som er viktig å ivareta. Men språket har bestandig vært i forandring, det er ingenting vi kan gjøre for å stoppe det. Hadde de som pratet norsk for 200 år siden vist hvordan vi prater nå hadde de nok vridd seg i grava og kanskje følt at deres språk var ?gått tapt? til en viss grad.

Har også mine tvil at vi vil miste språket vårt helt. Kanskje vi blir nødt til å skrive og snakke engelsk som hovedspråk på skole og i jobb, men hvorfor skal vi ikke kunne fortsette å snakke norsk som sidemål? Samene ble tvunget til å lære seg norsk, men de sluttet ikke å snakke samisk.
Vi mennesker har et behov for å identifisere oss med noe. Vi deler oss inn i grupper som skiller seg ut fra hovedgruppen. Spesielt nå i det siste er det blitt akseptabelt å være annerledes og det er til og med blitt en positiv ting. Hvorfor skal dette plutselig snu og alle ville være like? Jeg tror ikke vi kommer til å gi slipp på språket vårt, men tviler ikke på at det kommer til å forandre seg.   

Selv ser jeg det ikke på som en negativ ting om man snakker et felles språk. Om hele verden hadde hatt et felles språk hadde alt vært mye enklere. Tenk hvor mange misforståelser man unngår? Man kunne lett samarbeidet med folk fra hele verden.

Hvor mye enklere blir det ikke da å reise utenlands og hente informasjon på nett? Vi hadde sluppet og tatt år med ekstra studier for å lære oss andre sine språk for å kommunisere bedre.

Kunne fortsatt slik i evigheter, men avslutter med at; uten kommunikasjon hadde vi ikke kommet langt.

Tror du det norske språket kommer til å forsvinne og hva tenker du om det?

Mørkets mange sider

Gresset som kilte uner håndflaten min var bløtt, men det brydde meg ikke. Jeg trakk opp et gresstå uten å tenke meg om. Rullet det frem og tilbake mellom fingertuppene mine mens jeg studerte det grundig. Den glinset og en vanndroppe trillet bekymringsløs nedover for å lande på den bleke huden min. Jeg tørket den bort på den grå strømpebuksa mi. Hjertet mitt sank litt med tanken på at noe så vakkert kunne forsvinne så fort, når noe så uutholdelig måtte vare så lenge. At alt det vonde ikke kunne bli borte.
En fjern summing avslørte den før den kom svinsende mot meg. Jeg rykket til som om jeg hadde brent meg, selv om jeg hadde hørt den komme. Den trege reaksjonen min gjorde ikke mer enn å sende den ekle dumme flua en halv meter lengre bort en der den hadde planlagt å fly. Jeg myste etter den når den fløy bort på sin sjanglende måte. Det uvante sollyset sved i øynene og det var som om puppillene hadde fått sjokk og glemt hvordan krympe.

Luften fylte lungene mine og for ut igjen i et sukk. Ikke et oppgitt sukk, et annspent. Musklene mine var ømme etter noe som føltes som en tom evighet. Mørke sorte dager som et slør over virkeligheten. Et slør som man var for tungt til å ta av, for vanskelig å se under og for utenforstående noe man ville holde seg unna.

Jeg viste verden var fargerik, på samme måte som barn vet man skal spise grønnsakene sine. Bare jeg kunne ikke se det, jeg klarte ikke se det, ikke på samme måte som før. Den beste måten å beskrive det på er at min verden var som er sorthvittbilde, fargene var der når det ble tatt, men kan ikke sees.

Hver lyd som kom var som et lyn som traff meg gjennom stillheten. Jeg så meg rundt igjen og igjen som en spurv.

Han ville komme snart, det visste jeg. Akkurat som summingen til flua, bare at dette var en følelse ikke en lyd. Hjertet mitt dunket litt raskere med tanken og jeg ble klam i hendene. Jeg tenkte på det han gjorde med meg. Det slitte krusete håret mitt hang på en måte som dekket det slitne ansiktet mitt. Jeg undret meg om folk kunne se på meg hva som hadde skjedd. Om all smerten var synlig.

Det var da jeg hørte det. Altandøra lagde den så vellkjente knirke lyden som jeg uten å tenke viste hva betydde. Tunge skritt over treverket, skapelyden fra en stol og den siste planken i trappa som truet med å gi etter.

Hjertet mitt dunket hard i brystet mitt, jeg var sikker på at han kunne høre det. Pusten min var ugjevn slik som den alltid var når han nærmet seg. Jeg prøvde av all min konsentrasjon og ikke sprette opp og løpe. Ville ikke vise han hvor desperat jeg var.

Skoene hans lagde klæsje lyder når de traff gresset. Det var ikke før jeg hørte den våte lyden at jeg innså at jeg var klissbløt etter å ha sittet i gresset. Hvor lenge hadde jeg vært her ute og bare ventet på at han skulle komme?

Det var da jeg kjente armene hans ombringe meg. Jeg skvatt til, men lot han trekke meg nærmere seg. Jeg kjente den varme pusten hans i nakken og ventet spent og litt nervøs for hva han ville si. Med en forsiktig grep snudde han meg rundt, jeg ble helt målløs. Hver gang han var nær var det som fargebilder erstattet sorthvitt. Jeg kunne slappe av og øynene hans var for meg som sola for en blomst. Det sørgmodige smilet hans var mer trøst en tusen ord. Han tørket bort en tåre fra kinnet mitt som jeg ikke hadde merket var der.

Jeg la hodet mitt på skulderen hans og lukket øynene. Jeg gjorde alt jeg kunne for å nyte den befriende følelsen jeg fikk når han var nær. Det var som en pause fra virkeligheten. Han var den som turte se under sløret og lette på mørket med lyset han bar med seg.

"Det kommer til å gå bra" sa han med en forsiktig stemme. Jeg hadde først ikke lyst å svare han, jeg ville ikke tenke mer.

"Men savnet gjør så vondt" sa jeg spakt.

Stine Charlotte S. Monsen