Turkis monster

Ett år er gått. Nøyaktig 03.00 for ett år siden postet jeg et innlegg her på bloggen om deg Far.

Tiden er gått så fort. Så nettopp hvilken dato det var, føler en skam for jeg ikke har fulgt bedre med. Alt som skjedde var så tungt for meg at jeg har prøvd å få det til å gå bort, men det er ikke annet å gjøre enn å innse. Det sier jeg til meg selv i allefall.
Har enda ikke vært på graven din. Jeg beklager det, men jeg vil jo ikke at du skal være død. Du var jo en av de viktigste personene i livet mitt. Du hadde bestandig vært der. Jeg vet jeg bør gå dit, tør bare ikke. Klarer ikke å måtte se navnet ditt på et gravkors. 

Husker jeg ble vekket den natta, skjønner ikke at jeg fikk sove. Håpet vell egentlig at alt skulle gå bra, forsto egentlig at det var så lite håp som der kan bli. Hva klokka var og alt slik husker jeg ikke. Vet vell egentlig bare at jeg må ha vært hjemme igjen før kl 03.00. Vet det er en naturlig del av livet å miste, men det er så vondt.  
Må si at jeg var ganske i sjokk når dette skjedde, skulle jo bare dra innom sykehuset på besøk, ikke et siste besøk, bare et vanlig besøk. Jeg var så forvirra når jeg kom til sykehuset. Tror jeg innerst inne visste at det gikk dårlig, dagen før jeg skulle ta bussen hjem var jeg så forferdelig bekymret, ville bare hjem. Samtidig så hadde jeg virkelig ingen anelse. Trodde det kom til å gå bra.

Om du kunne ha lest dette vil jeg bare legge til at jeg savner deg veldig og har tenker ofte på deg. Skulle ønske Sofie fikk litt mer tid med deg. Vi begge har det fint. Vil bare fortelle alt hva som har skjedd siden sist.. 

Savner deg forferdelig mye akkurat nå.. 

<3

Vil legge til det presten leste opp for meg i bisettelsen:

Far.

Jeg kunne godt ha skrevet flere tusen ord om Far, men skal prøve å få det så kort som mulig.

Min Far var der for meg hele livet. Var det noe han kunne hjelpe med var han der, var det noe jeg trengte var han der.  Han var så gavmild at nå mot slutten etter jeg flyttet til Lakselv måtte jeg overtale han om at jeg hadde nok penger. 
Husker alle de fantastiske turene jeg, han og mor har hatt med campingvogna.  Vi har vært så mange plasser at det er umulig å minnes alle.

Hvis jeg ville bade hvor enn vi var, var det Far som var med meg når jeg ikke turte gå aleine.

Det var Far som lærte meg å sykle på to hjul. Det var Far som lagde klossestylter til meg fordi jeg ønsket meg det. Husker jeg kom løpende inn og var så stolt fordi jeg hadde klart å gått hundre skritt med de.
Husker også når han hadde barbert seg så brukte jeg få barberklem, syntes det luktet så rart.
Husker alle de tingene vi ærtet hverandre med. Det at han sa eurokondisjon i stedet for airkondision. Det samme med icecream, det ble til eyecream. Lo så jeg trodde jeg skulle falle om.

Hvis det var noen plasser jeg skulle, eller trengte å bli hentet stilte han opp.

Uansett, så var han der for meg. 

Er utrolig takknemlig at jeg fikk muligheten til å fortelle han hvor mye jeg har satt pris på han før han sovnet inn. 
Jeg kommer til å savne deg utrolig mye.

Hvil i fred kjære Far.

Er glad jeg skrev diktet til deg <3

Begravelsen var virkelig vakker og trist. Følte jeg fikk birdratt med det jeg kunne og det var godt å ha så mange gode mennesker rundt seg.
Var så mange nydelige blomster og sermonien ble flott. Skjønner enda ikke at det er sant, men jeg får ta tiden til hjelp.



I morgen er det bisettelse i kapellet. Det er så uvirkelig. Jeg gruer meg til å endelig forstå at dette er virkeligheten.

Verset dere ser i dødsannonsen er skrevet av meg, til Far. Ville at han skulle ha noe spessielt, som var ment bare for han. Ikke noe hentet ut fra en eller annen bok, som kan ha stått i tusenvis av andre.
Har også skrevet en liten tale presten skal holde, tenkte jeg kunne dele det med dere:

Far.

Jeg kunne godt ha skrevet flere tusen ord om Far, men skal prøve å få det så kort som mulig.

Min Far var der forr meg hele livet. Var det noe han kunne hjelpe med var han der, var det noe jeg trengte var han der.  Han var så gavmild at nå mot slutten etter jeg flyttet til Lakselv måtte jeg overtale han om at jeg hadde nok penger.
Husker alle de fantastiske turene jeg, han og mor har hatt med campingvogna.  Vi har vært så mange plasser at det er umulig å minnes alle.

Hvis jeg ville bade hvor enn vi var, var det Far som var med meg når jeg ikke turte gå aleine.

Det var Far som lærte meg å sykle på to hjul. Det var Far som lagde klossestylter til meg fordi jeg ønsket meg det. Husker jeg kom løpende inn og var så stolt fordi jeg hadde klart å gått hundre skritt med de.
Husker også når han hadde barbert seg så brukte jeg få barberklem, syntes det luktet så rart.
Husker alle de tingene vi ærtet hverandre med. Det at han sa eurokondisjon i stedet for airkondision. Det samme med icecream, det ble til eyecream. Lo så jeg trodde jeg skulle falle om.

Hvis det var noen plasser jeg skulle, eller trengte å bli hentet stilte han opp.

Uansett, så var han der for meg.

Er utrolig takknemlig at jeg fikk muligheten til å fortelle han hvor mye jeg har satt pris på han før han sovnet inn.
Jeg kommer til å savne deg utrolig mye.

Hvil i fred kjære Far.

Søte Sofie sover i bilen.

Var innom skolen i dag i Lakselv for å hente bøker og gjort ferdig radio oppgaven. Det ble litt vanskeligere og mer stressende enn jeg trodde. Føles ut som jeg klarer meg ganske greit, men fant ut at det skal ikke så mye til før muren min faller sammen. Aner ikke hva alle ville men pluttselig var det som alle ville prate med meg eller noe (ikke sånn gå sakte frem stakkars liten aktig), ble bare enda mer stressa enn jeg var fra før og brukte lang tid på å roe meg  ned.

Lørdagen da det skjedde gikk jeg mot slutten av dagen å prøvde og overbevise meg selv om at det ikke var sant og gjorde alt for å sperre følelsene ute. Det har virket. Det virket så grusomt. Alt bare hoper seg opp at når jeg kjenner tårene komme så kommer en foss i stedet, ender med at jeg ikke får ut en tåre. Vil få det ut, vil forstå det og møte virkeligheten. Noe inni meg bare vil ikke, noe holder meg tilbake. Er helt fjern. Føles ut som jeg har tatt paracet mot følelsene mine. De er der men samtidig ikke. Samtidig gjør det vondt inni meg, er umulig å forklare. Føler som en robot version av meg selv.
Alt er så urettferdig...

Der fikk jeg det ut

Hallo.

Når jeg får svart på den spørmsålsrunden til dere vet jeg ikke. Akkurat nå føler jeg meg som et skall. Jeg føler ingenting. Eller jo, føler noe, føles ut som noen har satt noe tungt inni meg. Og fortvilelse, eller er det en slags følelse av å være forlatt?

Har lyst å bare legge meg ned å bli liggende. Jeg får bare ikke fred, vet jeg har en del ting som burde bli gjort. Også er det jo noe som må bli gjort, men du skulle ønske du kunne ligge.
Var hos begravelses byrået i går. Det føltes bare fjernt. Alt er fjern nå. Klarte å glemme når på døgnet jeg hadde dusjet, eller faktisk at jeg hadde det i det hele tatt. Tilbake til poenget, jeg bestemte meg for at jeg skulle lage forsiden til den "brosjyren" hvis man kan kalle det for det, som blir delt ut med alle salmene til Far. Også skal jeg lage et vers som skal stå i døds annonsen. Det skulle jo bare mangle, skrev jo dikt til Bestefar når han døde da jeg gikk i 8 klasse.

Blir mest sannsynlig å være borte fra skolen en god stund. Satser på at det er det som er best for meg. Føler mer for å lage en bobble rundt meg, gå som en zombie uten å tenke og bare dra på skolen, gjøre leksene og sove. Bare for å slippe unna virkeligheta som hjertet mitt så desperat sperrer ute nå.

Skal kanskje få være med til syden i 2 uker hvis det er mulig å få endret noen billetter og kjøpt noen andre. Er ikke bare på så kort varsell med håper så indelig at det går. Jeg vil bort nå. Reise til en varm plass der jeg kan tenke på hva slags topp, skjørt, shorts, bikini og alt slikt jeg skal ha på meg. Der jeg kan ligge i sola i stedet for i det grå rommet mitt. Der jeg ikke kan relatere noe til det som har skjedd, der jeg kan drømme meg bort.

Jeg lever i en følelses løs bobble nå. Har gjort alt jeg klarer for å holde meg borte. Vil ikke at noen skal komme å si dette er virkelig. For snart er det borte. Det må det være, snart må jeg våkne. Mange klarer ikke sove, det gjør jeg i håp om at når jeg våkner er alt bra. Skulle bare ønske jeg ikke måtte gjøre det ensom..



Sett pris på de du har rundt deg mens de er der. Husk å si at du er glad i dem og hvor mye du setter pris på dem. Ikke ta ting forgitt. Ta masse bilder så du har noe å se tilbake på. Gi de du er glad i en god klem iblandt, før du vet ordet av det er det den siste.














Æ kan ikke tru det her.Det her er ikke virkelig. Slikt kan ikke bare skje så fort. Kan ikke tro at jeg aldri mer skal få se deg. Aldri mer skal vi få tulle slik vi pleide. Du kommer ikke til å gå innom dette innlegget å kommentere det neste gang vi sees. Jeg kommer ikke til å himle med øynene til deg når du kommer å spørr om noe med facebook du ikke forstår. Du kommer aldri mer å henter meg så jeg skal slippe å gå hjem. Du var alltid der for meg og gjorde hva som helst, du spurte stadig om det var noe jeg trengte. Alt det jeg har fått opplevd med deg og Mor gjennom hele oppveksten min. Nå sees vi aldri igjen.

Kommer til å savne deg ubeskrivelig mye. Er glad jeg fikk tatt ordentlig farvell og sagt hvor glad jeg er i deg og hvor mye jeg har satt pris på alt du har gjort. Og når jeg spurte om det gikk bra svarte du bare ja. Du var bestandig mest opptatt av de som var rundt deg.

Hvil i fred Far <3

Etter en god middag i jula..